I noen uker har har to skjorer drevet å bygget rede utenfor vinduet på jobben. Jeg antok først det var et kjærestepar som etter en kald og våt vinter i Bergen hadde blitt enig om å stifte bo i landlige omgivelser i Fyllingsdalen utenfor Bergen. Det slo meg at nesten hver gang jeg så på dem gikk den ene og rettet på den andre, som om alt den gjorde ikke var helt rett. En dag da den ene flyr opp i treet med en stor pinne, går der et par minutter så flyr den andre ned igjen med den samme pinnen og legger den pent ned på marken før den flyr tilbake. Passet den ikke inn? Forstod de ikke at ved å knekke den i to hadde de dobbelt så mange. En annen dag begynner den ene og redigere på kvister som allerede er lagt på plass, og oppfører seg plutselig mer som en interiør arkitekt enn en skjore. Den virker uansett veldig bestemt, så jeg antar at dette er fruen i forholdet.

I forrige uke er de plutselig borte, begge to. – tok kjærligheten slutt? Kanskje ble den ene lei av å bli rettet på til enhver tid av den andre, og skjønte at hverdagen aldri ville fungere. Eller kanskje de rett og slett ikke trives blant høye kontorslott og et amatørteater i Fyllingen.

Etter et par dager kommer plutselig den ene av skjorene tilbake. Den går og rusler litt rundt på marken foran treet med hvor de bygget rede. Den ser ikke ut til å ha tegn til kjærlighetssorg så jeg antar den andre bare har tatt en omvei rundt Ortunvannet, for å hente mat.

Det er da det plutselig lander en and like bortenfor. Den rusler mot skjoren og de to virker ikke ukjent for hverandre. – Har jeg tatt feil? At de to skjorene egentlig driver et lite bygningsfirma, og skal nå altså forsøke og selge “koien” til en stakkars, uerfaren liten and, som ikke vet at fugler lever ulikt, hva boform angår. Plutselig syntes jeg skjoren har inntatt en nokså sleip rolle og minner mer om en eiendomsmegler enn en forelsket skjore. Nå vil den altså lure anden til å kjøpe en bolig den overhodet ikke ha bruk for. Kanskje finnes det en hemmelig liga hvor skjorer bygger reder i drabantbyene utenfor Bergen, som de prøver å prakke på andre fugler, slik at de selv kan bygge svær villa på Nattlandsfjellet.

At de lokker med gode oppvekst vilkår og kort vei til til gamle damer på benker rundt Ortunvannet, fulllastet med brødposer, og barnehager, hvor barn hiver varme pølser over gjerdet på kalde vinterdager.

Da anden plutselig snur på hodet, er det nok for å unngå den gyselige eimen av Hugo Boss, fra skjoren, som egentlig mangler et silkeskjerf rundt halsen. og en spaserstokk med løvehode i sølv.
Eller kanskje det er for å gestikulere og fortelle om resten av familien som bor inne ved byparken i Bergen.

Dette må ikke skje. Anden kommer til å bli utstøtt for livet. Den kommer til å bli ertet verre enn den stygge andungen, hvis den kommer tilbake til de andre og forteller at den har kjøpt “koie” i Fyllingen av en skjore.
- No ska vi fløtte i landlige omgivelser i et rede utenfor byn.
- E´du vittig? Vi bor jo ikke i reir.
- det gjorde ingenting sa megleren.
De kommer til å brøle seg skakk helt til Lysfesten.

Plutselig flyr anden, og skjoren står alene igjen med et vinnende smil rundt nebbet.
Jeg må hjelpe anden, men hvordan? Ikke har den telefon, ikke er den på facebook, og det er umulig å peke den ut blant de andre endene ved byparken.

Hva gjør jeg hvis anden i morgen kommer flyvende med en pose med sølvskjeer i nebbet?
Bør jeg ringe politiet?
Nei, det går ikke. De kommer til å tro jeg er gal.
Jeg kan ikke si det til noen. Jeg må rett og slett være ufrivelig vitne til at skjorer forsøker å lure stakkars ender trill rundt. I fuglenes forunderlige verden

Hvem i all verden oppfant uttrykket: “Fri som fuglen”?

Påsken er full av fiffige ting som man bare må gjøre, om man skal mene det var en nyttig ting. Alt som har et snev av gulfarge får hedersplasser de aldri ville fått med en annen farge. Filleryer, klokkestrenger og keramiske eggeskall, med plass til snop med så mye E-stoffer at man nesten kan vekke døde mennesker med det. Og i vindusposten står kyllinger med svært dårlige kroppsproporsjoner.

En annen viktig ting er å reise nedlesset ut av sentrum og opp på et “rolig” fjell for å bli solbrent, og tape så det suser etter i Ti tusen. Men den viktigste tingen er definitivt påskekrim’en.

I dag er påskekrim’en ofte fra England, og det litt for mye Postman Pat over plottet. I og med at krim er ganske synonymt med frykt, skal man på en måte la seg rive med og bli litt redd, slik at nerven liksom lever påsken gjennom. Noe dagens serier i mine øyner ikke makter. Jeg gikk derfor for flere år siden over til Radioteateret på P2. Den gir deg egen innlevelse. Plottet er som oftest i ganske så hverdagslig setting, og det er absolutt mulig og bli mørkredd.

Vi hadde en gang en påskekrim på TV som kunne skape frykt. Vi hadde Helmer & Sigurdson, alias, Anders Hatlo og Alf Nordvang. To forøvrig eminente skuespillere. Seriene var ganske enkle i plott, de var norske, og foregikk ofte i hverdagslig setting, i en gråbeinsgård på østkanten i Oslo.

Visst var Kojak og Mcload spennende, bevare meg vel. Det ble bare litt for vanskelig å sette seg inn i settet hvor en politimann kom ridende med cowboy hatt. Eller en skallet, kjærlighetsspisende fyr som støtt bar solbriller, var heltene.

Jeg ble mørkredd av Helmer & Sigurdson. Jeg var i en periode rundt Nitimemordet så redd at jeg sjekket både skuffer og skap og så cirka tyve ganger under sengen før jeg slo meg til ro om at rommet var fritt for lokkemenn.

I `81 Sang Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sin svanesang med serien: " Saken Ruth Vang ", Og jeg ble akkurat like redd som før. Jeg visste jeg ville bli det, men jeg ville det for det.

Nå er jeg ikke mørkredd lenger. Nå er det andre ting jeg er redd for.Nå er jeg redd for at ikke påskeliljene skal komme frem hver vår, at buekoprsene i Bergen skal bli nedlagt. Eller at statskanalen blir slukt av en stor hval. For utenlandske medielokomotiv oppfører seg som hvaler. De er lite skolemoden, og har omtrent like mye folkeskikk som en fredet norsk ulv.

Denne påsken skal jeg gjenoppleve Nitimemordet fra ´76. Både for å teste om den har tålt tidens tann, men også fo å se om det fremdeles er mulig å bli mørkredd. Om alt blir som det skal, står nok pinsen i Ruth Vangs tegn.

Paralellt med dette er det ikke mulig å komme utenom: – Radiotetaret sender: “Vredens dag”. Et hørespill i fire akter.

Hvor bare fantasien styrer grensene.

Påsken er full av fiffige ting som man bare må gjøre, om man skal mene det var en nyttig ting. Alt som har et snev av gulfarge får hedersplasser de aldri ville fått med en annen farge.
Filleryer, klokkestrenger og keramiske eggeskall, med plass til snop med så mye E-stoffer at man nesten kan vekke døde mennesker med det. Og i vindusposten står kyllinger med svært dårlige kropps proposjoner.
En annen viktig ting er å reise nedlesset ut av sentrum og opp på et “rolig” fjell for å bli solbrent, og tape så det suser etter i Ti tusen.
Men den viktigste tingen er definitivt påskekrimmen.

I dag er påskekrimmen ofte fra England, og det litt for mye Postman Pat over plottet. I og med at krim er ganske synonymt med frykt, skal man på en måte la seg rive med og bli litt redd, slik at nerven liksom lever påsken gjennom. Noe dagens serier i mine øyner ikke makter.
Jeg gikk derfor for flere år siden over til Radioteateret på P2. Den gir deg egen innlevelse. Plottet er som oftest i ganske så hverdagslig setting, og det er absolutt mulig og bli mørkredd.

Vi hadde en gang en påskekrim på TV som kunne skape frykt. Vi hadde Helmer & Sigurdson. Alias, Anders Hatlo og Alf Nordvang. To forøvrig eminente skuespillere.
Seriene var ganske enkle i plott, de var Norsk og foregikk ofte i hverdagslig setting, i en gråbeinsgård på østkanten i Oslo.

Visst var Kojak og Mcload spennende, bevare meg vel. Det ble bare litt for vanskelig å sette seg inn i settet hvor en politimann kom ridende med cow-boy hatt. Eller en skallet. kjærlightesspisende fyr som støtt bar solbriller, var heltene.

Jeg ble mørkredd av Helmer & Sigurdson. Jeg var i en periode rundt Nitimemordet, så redd at jeg sjekket både skuffer og skap og så ca tyve ganger under sengen før jeg slo meg til ro om at rommet var fritt for lokkemenn.

I `81 Sang Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sin svanesang med serien: " Saken Ruth Vang ", Og jeg ble akkurat like redd som før. Jeg visste jeg ville bli det, men jeg ville det for det.

Nå er jeg ikke mørkredd lenger. Nå er det andre ting jeg er redd for.Nå er jeg redd for at ikke påskeliljene skal komme frem hver vår, at buekoprsene i Bergen skal bli nedlagt. Eller at statskanalen blir slukt av en stor hval. For utenlandske medielokomotiv oppfører seg som hvaler. De er lite skolemoden, og har omtrent like mye folkeskikk som en fredet Norsk ulv.

Denne påsken skal jeg gjenoppleve Nitimemordet fra ´76. Både for å teste om den har tålt tidens tann, men også fo å se om det fremdeles er mulig å bli mørkredd. Om alt blir som det skal, står nok pinsen i “saken Ruth Vangs” tegn.

Paralellt med dette er det ikke mulig å komme utenom: – Radiotetaret sender: “Vredens dag”. Et hørespill i fire akter.
Hvor bare fantasien styrer grensene.

Jeg har gjort gjentatte forsøk på å prøve og bli dus med den folkelige leken som vi kaller karaoke. Karaoke betyr egentlig " tomt orkester" uten at det trenger å bety noe, og ble mest sansynlig smuglet til landet via en japansk turistbuss. Det kan godt hende jeg er en smule åndssnobbet hva musikk angår, men jeg må innrømme at jeg har skutt en hvit pil etter denne gøyale forlystelsen.

En gang ble jeg innvitert til en såkalt “Singstar”- kveld. Jeg måtte ærlig innrømme at jeg ikke ante hva dette dreide seg om, men fikk heldigvis en kjapp innføring på telefon før jeg hadde bekreftet min ankomst:
- Det hadde vært utrolig festlig, men jeg skal på årsmøte i filatelistforeningen i kveld, sa jeg med syrlig troverdighet. Jeg gikk nok glipp av bøtter med pop-corn og gyselige drinker, men what ever, liksom.

Fordommer? – Næh! For jeg har jo som sagt gjort gjentatte forsøk på og “joine” dette folket. Denne flokken som har både sin egen sjargong og sin egen mote, når de kommer i støt. Musikksmaken er som baken. Den er delt, og jeg mener at hvis man syntes at den musikken man hører gir mening. Ja, så er den god for lytteren. Uavheningig om det er Bjarne Brøndbo eller Neil Young som synger.

Karaoke folket har sin egen mote. Menneskene fra Venus går ofte i pumps og de bleker håret i lette sommerfarger. Guttene har ofte beltespenner som som forteller at de er på lag med Amerika. På samme måte som de går med rutete skjorter som indikerer at de mener yankeene gjorde en god jobb. Det kan godt hende at det finnes både statsvitere og astronauter i dette selskapet, men jeg tror det ikke. De er nok hjemme og legger puslespill.

En av de store karaoke låtene er “Mustang Sally”. Låten er langt fra noe mesterverk. Visst svinger den, bevare meg vel som den svinger. Den mangler bare musikalsk utrykk og teksten bærer sterkt preg av å være laget i dusjen. En annen er “I have a dream” med svenskenes hitmakere, og bare Beatles og Led Zeppelin har solgt flere plater enn dem. Abba låten fra `79 får karaoke fansen i transe med talentfull utførelse, og noen har talent. Noen er faktisk veldig flink, og hadde fortjent en helt annen scene.

Jeg har som sagt både prøvd og tenkt. Riktignok har jeg aldri sunget, men likevel. -Hvorfor kan jeg ikke bare gå opp på den scenen, og jamre løs på “Living on a prayer” med Bon Jovi. Jeg har drevet med sceneting før, og jeg er ikke noen pyse.

En gang for 30 år siden siden stod jeg på badet foran speilet med hårføner som mikrofon og trodde jeg var Joe Elliot i Def Leppard. Akkurat i det jeg går inn i åpningsstrofen " Lady luck never smiles" kommer min mor inn på badet og spør – Hva er det nå du driver med, Even. Da kvapp jeg sånn at "mikrofonen traff meg i leppen og jeg brandt meg kraftig.
Det var helt sikkert der jeg endte opp med karaokefobien.

Jeg har gjort gjentatte forsøk på å prøve og bli dus med den folkelige leken som vi kaller karaoke. Karaoke betyr egentlig " tomt orkester" uten at det trenger å bety noe, og ble mest sansynlig smuglet til landet via en japansk turistbuss.
Det kan godt hende jeg er en smule åndssnobbet hva musikk angår, men jeg må innrømme at jeg har skutt en hvit pil etter denne gøyale forlystelsen.

En gang ble jeg innvitert til en såkalt singstar kveld. Jeg måtte ærlig innrømme at jeg ikke ante hva dette dreide seg om, men fikk heldigvis en kjapp innføring på telefon før jeg hadde bekreftet min ankomst. – Det hadde vært utrolig festelig, men jeg skal på årsmøte i filatelistforeningen i kveld. Sa jeg med syrlig troverdighet. Jeg gikk nok glipp av bøtter med pop-corn og gyselige drinker, men what ever, liksom.

Fordommer? – Næh! For jeg har jo som sagt gjort gjentatte forsøk på og “joine” dette folket. Denne flokken som har både sin egen sjargong og sin egen mote, når de kommer i støt.
Musikksmaken er som baken. Den er delt, og jeg mener at hvis man syntes at den musikken man hører gir mening. Ja, så er den god for lytteren. Uavheningig om det er Bjarne Brøndbo eller Neil Young som synger.

Karaoke folket har sin egen mote. menneskene fra Venus går ofte i pumps og de bleker håret i lette sommerfarger. Guttene har ofte beltespenner som som forteller at de er på lag med Amerika. På samme måte som de går med rutete skjorter som indikerer at de mener yankeene gjorde en god jobb.
Det kan godt hende at det finnes både statsvitere og astronauter i dette selskapet, men jeg tror det ikke. De er nok hjemme og legger puslespill.

En av de store karaoke låtene er “Mustang Sally”. Låten er langt fra noe mesterverk. Visst svinger den, bevare meg vel som den svinger. Den mangler bare musikalsk utrykk og teksten bærer sterkt preg av å være laget i dusjen.
En annen er “I have a dream” med svenskenes hitmakere, og bare Beatles og Led Zeppelin har solgt flere plater enn dem. Abba låten fra `79 får karaoke fansen i transe med talentfull utførelse, og noen har talent. Noen er faktisk veldig flink, og hadde fortjent en helt annen scene.

Jeg har som sagt både prøvd og tenkt. Riktignok har jeg aldri sunget, men likevel. -Hvorfor kan jeg ikke bare gå opp på den scenen. og jamre løs på “Living on a prayer” med Bon Jovi. Jeg har drevet med sceneting før, og jeg er ikke noen pyse.

En gang for 30 år siden siden stod jeg på badet foran speilet med hårføner som mikrofon og trodde jeg var Joe Elliot i Def Leppard. Akkurat i det jeg går inn i åpningsstrofen " Lady luck never smiles" kommer min mor inn på badet og spør – Hva er det nå du driver med, Even. Da kvapp jeg sånn at "mikrofonen traff meg i leppen og jeg brandt meg kraftig.
Det var helt sikkert der jeg endte opp med karaokefobien.

Jeg har gjort gjentatte forsøk på å prøve og bli dus med den folkelige leken som vi kaller karaoke. Karaoke betyr egentlig " tomt orkester" uten at det trenger å bety noe, og ble mest sansynlig smuglet til landet via en japansk turistbuss.
Det kan godt hende jeg er en smule åndssnobbet hva musikk angår, men jeg må innrømme at jeg har skutt en hvit pil etter denne gøyale forlystelsen.

En gang ble jeg innvitert til en såkalt singstar kveld. Jeg måtte ærlig innrømme at jeg ikke ante hva dette dreide seg om, men fikk heldigvis en kjapp innføring på telefon før jeg hadde bekreftet min ankomst. – Det hadde vært utrolig festelig, men jeg skal på årsmøte i filatelistforeningen i kveld. Sa jeg med syrlig troverdighet. Jeg gikk nok glipp av bøtter med pop-corn og gyselige drinker, men what ever, liksom.

Fordommer? – Næh! For jeg har jo som sagt gjort gjentatte forsøk på og “joine” dette folket. Denne flokken som har både sin egen sjargong og sin egen mote, når de kommer i støt.
Musikksmaken er som baken. Den er delt, og jeg mener at hvis man syntes at den musikken man hører gir mening. Ja, så er den god for lytteren. Uavheningig om det er Bjarne Brøndbo eller Neil Young som synger.

Karaoke folket har sin egen mote. menneskene fra Venus går ofte i pumps og de bleker håret i lette sommerfarger. Guttene har ofte beltespenner som som forteller at de er på lag med Amerika. På samme måte som de går med rutete skjorter som indikerer at de mener yankeene gjorde en god jobb.
Det kan godt hende at det finnes både statsvitere og astronauter i dette selskapet, men jeg tror det ikke. De er nok hjemme og legger puslespill.

En av de store karaoke låtene er “Mustang Sally”. Låten er langt fra noe mesterverk. Visst svinger den, bevare meg vel som den svinger. Den mangler bare musikalsk utrykk og teksten bærer sterkt preg av å være laget i dusjen.
En annen er “I have a dream” med svenskenes hitmakere, og bare Beatles og Led Zeppelin har solgt flere plater enn dem. Abba låten fra `79 får karaoke fansen i transe med talentfull utførelse, og noen har talent. Noen er faktisk veldig flink, og hadde fortjent en helt annen scene.

Jeg har som sagt både prøvd og tenkt. Riktignok har jeg aldri sunget, men likevel. -Hvorfor kan jeg ikke bare gå opp på den scenen. og jamre løs på “Living on a prayer” med Bon Jovi. Jeg har drevet med sceneting før, og jeg er ikke noen pyse.

En gang for 30 år siden siden stod jeg på badet foran speilet med hårføner som mikrofon og trodde jeg var Joe Elliot i Def Leppard. Akkurat i det jeg går inn i åpningsstrofen " Lady luck never smiles" kommer min mor inn på badet og spør – Hva er det nå du driver med, Even. Da kvapp jeg sånn at "mikrofonen traff meg i leppen og jeg brandt meg kraftig.
Det var helt sikkert der jeg endte opp med karaokefobien.

I Bergen er det ingenting som minner om vår. Regnet høljer ned, trærne er helt naken. Ingen sitter kul med solbriller og drikker utepils og krokusene har ingen planer om å våkne enda.
det er det derimot andre som har planer om, for hvis ikke våren har meldt sin ankomst første helgen i mars, bruker folk fra Bergen makt.

Selv kråkene ser oppgitt på bergenserne, og de tenker nok sitt under dyvåte vinger. – har de ikke termometer? – har de ikke kalender?- Ser de ikke værmeldinger? Folk fra Bergen bryr seg ikke om sånt hverdagslig tøys. Her er de mer optatt av begreper og tradisjoner. Det er ikke så viktig å kunne løse ligninger med syv ukjente, men nåde den som ikke ser forskjell på en løytnant og en kompanisjef.

- Dokkar var flere ifjor. – Jo, men vi mangler førti som står espalje utenfor Norge. Sier verdensmesteren fra `78, i det “flaggskipet” dundrer gjennom Gågaten. Han har luen godt nedover ørene og spiser kvikk- lunch. Når næringsvett er alfa omega.

Utenforstående mener folk fra Bergen er sprø. Folk fra Bergen mener alle andre er sprø, og at det er de som er de normale og ekte. Andre har bare ikke skjønt, og kommer heller aldri til å gjøre det, men siden bergenserne er et raust folkeslag, godtar de på en måte at folk mener noe annet enn dem selv.

På Nordnes går en liten gutt med rifle på skulderen og ser tilsynelatende ut som han ikke helt vet hva han er meldt inn i. Ute i Dreggen har en annen gutt sin første dag med de tøffe guttene i slagergjengen, men har foreløbig mer enn nok med å bære trommen, og på Skansen terpes det til det kjedsommelige at de må gå med den venstre foten først.
-Joda, alt er mot “normalt” i Bergen

På sidelinjen står foreldre og får nesten tårer i øynene i det trommene bryter stillheten, og vinteren i Bergen revner for godt. For de har gått der selv, og de vet hva det handler om.

Nå er det nye små gutter sin tur. Nå er det deres tur til å bære arven videre. Nå er det de som skal bli sønner av Bergen.

Da etterkrigsbarna begynte å formere seg på slutten av seksti- og beynnelsen av syttitallet var det ikke mer plass igjen i sentrumsnære strøk. Byplanleggere og andre kloke hoder i Bergen ble satt sammen for å diskutere fremtidens boform og geografiske tilholdssted. Resultatet av dette ble såkalte hurtigbyer. Hurtigbyene ble kjennetegnet på den måten at både boform og område fremstod som veldig konsentrerte enheter.
Her skulle fremtidens kjuagutter se dagens lys. I moderne boliger. Noen med heis som kunne gå nesten til himmelen. Diskusjonene rundt hurtigbyene i vest var mange, og man mente at konsentrasjonen av så mange mennesker ville bli en sosial fiasko. De ble på folkemunne kalt for sovebyer. Dette fordi at man reiste mot sentrum for å gå på jobb og andre kulturelle aktiviteter, og at man hjemme omtrent bare sov. Det ble feil, for vi sov ikke mer enn folk flest.

Det var med nød og neppe at vi dro ut på Hetlevikåsen, sommeren `71. Mine foreldre hadde nemlig vært og sett på en “koie” i en av høyblokkene på Lønborg. Da sa min bestefar – Nix! – Høyblokker er uegnet for barn, og jeg fikk aldri utsikt mot Helleneset. Det var kanskje like greit da jeg der ute mest sannsynlig hadde endt opp som slager i Dræggens. Guttene der ute gjorde ofte det.

Hurtigbyen Loddefjord var inndelt i ulike øyer med navn som Hetlevikåsen, Vadmyra, Loddefjorddalen og Klasatjønnet. Her smeltet rekkehus lavblokker, høyblokker, punkthus og terrasseblokker sammen i skjønn forening. Det er klart vi måtte bli mange. Faktisk veldig mange.

Boligene ble spartansk innredet, men vi hadde det vi trengte, og lykkelig var de som eide et palisanderbord. Etter hva jeg har skjønt, ble de voksne menneskene svært fornøyd i dette nye samfunnet, og da Loddefjord Torg åpnet høsten `73 var vi selvhjulpne, med alt fra bensinstasjon til bibliotek. Da hadde vi også byttet navn fra 5070 Mathopen til moderne 5071 Loddefjord.

De ulike øyene hadde ulike regler på hva som var godtatt og ikke, og mens snobbene bodde i Einerkollen, bodde de tøffeste guttene som bygde duekleiv og skjøt med luftgevær på Vadmyra eller i Loddefjorddalen.

På den store røde skolen som ligger på haugen bak det nå ultramoderne Vestkanten, blandet barn fra alle øyene seg, og ble til tenåringer.
Her lærte de seg alt fra å regne med bokstaver, til å røyke på haugen bak skolen.
Og lykkelig var den som hadde Millet-jakke.

Loddefjord ble et Mekka for buekorpsene. Det var blitt tynt med gutter i sentrum, og den urbane gutteleken dro ut av sentrum og hadde vervemøter på skolene. Plutselig ble Hetlevikåsen til skanseland. Riktignok bodde det en slager fra Wesselengen langt inne på åsen, men han tok aldri bussen med oss. Det var det noen andre som gjorde.
Da bussen tok strafferunden oppom Vadmyra på vei mot byen, kom store deler av Sydnæs ombord, og spetakkelet var et faktum. Vi var nesten dobbelt så mange i korpset som dem, men de var bedre enn oss og slå. Takket være legenden fra Møllaren, forøvrig med fortid i Nordnæs. En gang ble en av våre kastet av bussen allerede på Liaflaten.

Siden Bergen er en regnfyll by, trengte ungdommen et tørt sosialt møtested. Her ble Loddefjord Torg utrolig god å ha. De hadde to cafeer og masse benker som beregnet på slitne handleføtter, men som plutselig ble okkupert av unge mennesker i pastellfargede kostymer og pompøse hårfrisyrer med altfor mye gele – nynnende på superhiten til Alphaville… " Forever young"

Jeg syntes Loddefjord var et bra sted å vokse opp, men jeg vet ikke om jeg hadde gjort det en gang til.

Nå feirer Stor-Bergen 50 år. Gratulerer!