Da vi kom ut på Hetlevikåsen i -71 hadde vi badestrand i nabolaget. Den lå riktignok litt lenger ute mot Haakonsvern, men her møttes barna fra byggene og blokkene for aller første gang.
Badiken lå bare noen hundre meter fra der vi bodde, likevel bar vi med oss remedier som om vi skulle være vekke i en uke.

Hvite solsenger med brune og oransje blomster på, bøtter og snorkler, svære matbokser og du var ferdig uten egen flaske med gul saft. Dette ble de toppløse husmødrenes mekka, slik det var tidlig på -70 tallet, for fedre var som nå, på jobb. Mødre hadde bare ikke kommet skikkelig i gang enda. Eller var det det de hadde?

Jeg vet ikke helt om det var badestranden som hadde butikk eller butikken som hadde badestrand, men det var en liten butikk ovenfor badiken som vi døpte " lillebutikken" ettersom den var ganske mye mindre enn storebutikken “Sesam”. Lillebutikken hadde rød og grønn saftis fra Hennig-Olsen. Den hadde to pinner som var ganske så praktisk ettersom vi hadde to små hender, den gangen.

Noen år senere ble badiken så forurenset at kommunen la ned badeforbud. Det var da fantasifulle gutter begynte å ta den i bruk vinterstid i stedet. Riktignok til ski og ikke bading. Utenom en gang.

- Så dokkar " Sommeren jeg fylte 15 i går"? Det var høvdingen til blokkungene. Statskanalen hadde sendt den erotiske dramafilmen fra -76, og nå ville han teste hvem som hadde fått lov å se den. Jeg så ned på skiene og tenkte – Å nei! no driter vi oss ut. Heldigvis hadde Tomte sett den, og vi slapp med skrekken.

De eldste blokkungene “eide” badiken og de beskyttet de mindre, slik at vi alltid måtte hoppe sist. Denne dagen bestemte høvdingen at vi skulle lage tidenes hopp i bakken, og vi gjorde som de ville. Hoppet ble et av de råeste spretthoppene jeg noengang hadde sett og da vi stod på toppen for å begynne og hoppe på det, tenkte jeg – Dette er galskap.

Blokkungene skulle hoppe først, og høvdingen først av alle. De skulle bare ta seg en røyk før ballet begynte. De så på oss med et smil om munnen, som om – Dette kommer dokkar aldri te å tørre. På samme måte som vi ikke turde og ta magadrag av sigaretter enda, visste vi innerst inne at dette turde vi ikke, men vi holdt kjeft.

-Fløtt dokkar! Høvdingen tok sats og kjørte ned mot hoppet. Bakken var bratt og farten ble stor. Han kom dypt nedi bakken og så skjer det:

Han treffer hoppkanten og går høyt, faktisk meget høyt. Hoppet ble så langt at han landet ute på tjernet som kommunen hadde lagt ned forbud mot å bade i for lengst, og gikk gjennom isen.
Da fyren kom opp igjen våt til skinnet stod vi andre og gispet. Høvdingen bare lo og sa at dette måtte være bakkerekord.

Visst var det bakkerekord. Jeg tør påstå at det aldri ble hoppet lenger noensinne på badiken ute på Hetlevikåsen. Hvertfall ikke den dagen, for vi gikk hjem. Uansett hva vi hadde gjort den dagen hadde det vært verre enn å hoppe etter Wirkola.